
Joda, visst elsker jeg ikke hvit stil. Jeg også, som alle andre. Men jeg har innsett at jeg ikke orker å legge meg på det "nivået" når det gjelder interiør. Hos meg går det i hvitt, beige, brunt og blått i alle varianter. Og selvsagt også innslag av lyserosa her og der. Jeg har da to små tuller.
Sofaen min er blå. Og jeg har ofte fundert på hvordan i all verden folk med barn kan ha lys sofa. Når blåbærgulp og tomatsuppe kommer i retur, priser jeg meg lykkelig for fargen på sofaen min.
Av og til sitter jeg og surfer gjennom blogglandia og utallige hvite blogger. I mitt stille sinn tenker jeg på om de hvite småbarnsmødrene har hørt om fisher price og little people, lamaze og lego. Hos meg lever disse fargene på gulvet hele dagen lang, og noen ganger i en kasse ved siden av peisen. Jeg har en hel bokhylle full av fargerike bøker og dill og dall. Og en fargerik uro over lekegrinda.
Dette sender meg langt vekk fra å kunne plassere meg selv i en hvit stil. Og jeg er tilfreds med det. Det er herlig å kunne ha det hjemmekoselig med plass for kulører og andre gleder. Slippe å strebe etter total hvithet. Særlig med barn i hjemmet.
Men. Jeg skal ærlig innrømme at jeg lar meg fascinere av den rene stilen. Hvitt i hvitt. Det er vakkert.
Men mitt er like vakkert. For meg.
♥