Her i bygda kalles kuer for "kosser". Og storegull kaller kvigene våre for "kossan mine". Hun har det ofte travelt med å gi dem gress under gjerdet.
Da vi byttet beite på dem er en dag, ble hun riktig så lei seg over at de ble flyttet vekk fra beitet ved huset. "Kossan mine", sukket hun. Men da jeg sa at vi kunne gå på besøk til dem det nye stedet, var alt greit igjen.
Skulle egnetlig inn på nettet for å sjekke noe helt annet...hm...men havnet her. For en fin blogg du har!! Så mange koslige bilder. Flink du!
SvarSlettSå søte små du har & kjempekoselig blogg!
SvarSlettHerlige bilder.
SvarSlettDet der så jo riktig så kos ut, så heldig dere er som har tilgang til dyr døgnet rundt. Min lille Sofie er veldig dyrekjær, så ser ut til at det hadde vært et mekka for henne der;)og nydelige barn har du;)klem monja
SvarSlettHei!
SvarSlettUtrolig hvor fort ting blir "mine" når det gjelder de små. Lillehjelper har mange dyr som er "sine", og ettersom hun går i gårdsbarnehage blir det ekstra mange! Kjempefine bilder!