Min eldste lillebror kjenner meg godt. Og til jul traff han hodet på spikeren med denne gaven.
Jeg er et rotehue. Jeg innrømmer det. Det er som Monja skriver på bloggen sin "Å rydde mens barna er små, er som å måke mens det snør..."
Hos meg snør det hele året - i overført betydning.
Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg føler jeg rydder og rydder, men to minutter etterpå er det like ille. Vasker og vasker, men en dag etterpå er det like støvete og like mange klær i skittentøyskurva.
Men dette innlegget er ingen unnskyldning for å være en rotekopp. Jeg skal nemlig ikke være så selvhøytidelig.
Jeg er sikker på at de fleste en gang har ristet på hodet når de går ut av den grønne døra mi.
Men nå trenger jeg ikke lenger å unnskylde meg når besøkende kommer når man ikke ser gulvet for bare leker. Nå står nemlig unnskyldingen svart på beige på peishylla.
Unnskyldning god nok?
♥